Vår

Det er er noe helt spesielt ved våren. Det er noe med lukten av vår. Jeg stirrer alltid febrilsk etter den første hestehoven langs grøftekanter og veibaner, og fryder meg over å se at den har kommet. Jeg liker nesten løftet om vår bedre enn selve våren. Det er noe med den fasen her, akkurat som om vi vet at det kan bli tatt fra oss, så vi lever på vårens nåde så lenge. Vi drømmer om lange dager, grønne trær og måkeskrik langs vannet. Jeg gjør i hvertfall det. Men mer enn det så drømmer jeg om ørsmå knopper, krokus som holder på å spire og "gåseunger" på trærne.


Som student er våren en ufravikelig påminner om at eksamen nærmer seg med stormskritt, og for meg er det inspirerende å vite at det er en sol der ute som venter på meg når jeg har gjort dagens plikt som student. For noen er det nok uutholdelig å sitte inne mens solen skinner ute, men for meg er det bare deilig å vite at det er liv der ute, og jeg skal snart få ta del i det. Bare et kapittel til, nå.


Også er det jo så motiverende for å bevege mer på seg! Jeg står med glede opp litt tidligere bare for å rekke å gå til jobben. Eller så går jeg et kvarter tidligere enn planlagt for å møte en venninne. Det blir ikke så stress å ta omveien innom jobben til kjæresten og gi han nøkkelen min fordi han har glemt sin. Vi trekkes ut, som maur fra en maurtue når sola skinner. Jeg blir hver eneste vår sjokkert over hvor mange mennesker det finnes i Oslo, alle har gjemt seg i hiet sitt hele vinteren, de eneste påminnelsene om liv er rushtraffikken til og fra jobb(og selvfølgelig søndagsglade nordmenn med skiene på vei til Frognerseteren), også plutselig springer de frem på alle gatehjørner, en hver krik og krok og trapp og benk er opptatt. Fortauskafeene er stappfulle, alle steder med en flik av sol er tett befolket, og folk ser glade og rolige og lykkelige ut. For en stakket stund, før det bærer tilbake til bekymringer over jobben, ferieplanlegging, huskjøp, barnehageavgifter, hundemøkk, bråkete søpletømmere og vareleveringer, gnagsår på hælen, tørt hår, skrikende småunger på bussen, bilkøer og alle de andre grusomhetene vi lever med her til lands.


Så jeg tenkte da, kanskje dette er litt karma. Her oppi kirsebæret vårt er vi så velstående og rike at det er uforståelig, at vi må bøte litt med været. I mange av landene hvor det er sol og varmt hele året er det desverre ikke like gode levevillkår for alle sammen, så hvis vi hadde hatt sol og fint vær hele året hadde det vært så blodig urettferdig at jeg nok hadde måttet flytte vekk. Det er en mager trøst, dog. Vel er vi rike og mette og har en seng å sove i, men været, uff, det er ikke noe å skryte av. Også kommer våren, også er vi plutselig verdens heldigste land allikevel.


 Jeg så en nrk-dokumentar i sted, om tre rumenske familier som kom til Norge for å tigge. De hadde de samme motivene, mat og hus til barna sine, operasjon til kone og sønn, ved til vinteren osv. Også fikk det meg til å tenke da, på hvor godt jeg har det. Her jeg sitter i en alt for dyr leilighet på Adamstuen, og kan veksle mellom å skru på ovnen og åpne vinduet, alt ettersom jeg føler for det. Hvor mitt største problem er at jeg ikke har nok plass å tørke klær på, og at jeg ikke har egen kontorplass. At håndklene fortsatt var våte i enden, og at jeg ikke kan vaske Rosendahl-glassene mine i oppvaskmaskinen. At mitt største problem er hvor lykkelig jeg skal velge å være, hvor mye kjærlighet jeg har å gi og hva jeg skal ha på meg i kveldens gallamiddag.


Jeg fylles noen ganger av denne overveldende følelsen av takknemmelighet, og når jeg ikke gjør det forbanner jeg meg selv. Det setter ting i perspektiv, når ting er tungt. Jeg har så fine mennesker rundt meg, jeg har det så godt. Minner meg om godnattbønnen med farmor: Kjære Gud, jeg har det godt. Takk for alt som jeg har fått. Du er god, du holder av meg. Kjære Gud, gå aldri fra meg. Pass på liten og på stor. Gud bevare far og mor- og alle barn på jord. Gud må her forståes i overført betydning- hvis man skal takke ett eller annet, så kan man like godt kalle det gud. Stjernene. Universet. Moder jord. Whatever.


Men, takk skal du ha. 

Lillebroren min.

Jeg har to fantastiske småbrødre. Eller, de er jo ikke små lenger, men for meg vil de alltid være småbrødre. Store lillebror og lille lillebror. Mye av samværet jeg husker fra da begge de små lillebrødrene var små var å skille den største lillebroren fra den minste lillebroren. Den største lillebroren ville ha oppmerksomhet, han ville lage trøbbel, han synes det var morsomt med liv rundt seg, gjerne på bekostning av de rundt seg. De rundt han var ofte meg og den minste lillebroren, og vi syntes ikke alltid det var like morsomt med liv rundt oss. Den største lillebroren min er veldig ulike meg og den yngste lillebroren min. Han er helt blendende kjekk, han er hysterisk morsom, han er sjarmerende, han er bekymringsfri, han er dominerende, han er utadvendt, han er populær, han er rett og slett dritkul, men også krevende, kverulerende, usakelig, egosentrisk og treffsikker. Jeg er sånn midt-i-mellom barn, selv om jeg eldst. Jeg er litt og det og litt av det. Jeg kan støtte den ene og den andre siden, jeg kan holde med den ene og den andre, jeg kan skifte holdning etter hvem jeg snakker med, jeg kan like både de som er like og de som er ulike meg. Jeg kan være utadvendt, innadvendt, morsom, tilbaketrukket og kjedelig, sjarmerende og likegyldig, smart og stokk dum. Min identitet befinner seg akkurat der. Jeg er en god blanding av min far og min mor, min eldste lillebor og min yngste lillebor. Jeg liker å være i midten av ting, jeg liker å være diplomatisk, jeg liker å se ting fra flere sider og jeg liker å være harmonisk. Skape fred. Kanskje fordi jeg er vekt. Kanskje fordi jeg er kvinne/jente. Kanskje bare fordi jeg er meg. Men det var ikke meg jeg ville fortelle om, det var min lillebror. Min minste lillebror. Når han ble født var jeg litt for stor til å få en lekekompis, og litt for ung til å ta vare på han. Han ble en sånn liten atpåklatt, som jeg ikk helt visste hva jeg skulle gjøre med. Jeg koste han, jeg prøvde å passe på han, jeg var for stor til å irritere meg over han(eller han var for liten). Han bare var der, han var der som verdens søteste og snilleste lille menneskevesen som noensinne har vært her på jorden. Også vokste han til, i rykk og napp, med en helt annen kroppsbygning enn meg. Jeg er lav og butt, haha, er butt et ord? Jeg er i hvert fall en kurvete liten sak, med skjeve øyne og skjev nese. Min yngste lillebror er høy og tynn og (sorry for å si det) men litt hengslete. Han er vakker som få, men han er en spesiell kar. Også, rett foran øynene på meg, mens jeg var for opptatt med mitt, så vokste han frem. Han begynte å bli frekk i kjeften sin, han kverulerte, han argumenterte dritten ut av meg, han tok meg på alt jeg sa, han innhentet informasjon fra øst og vest, han ble rett og slett den skarpeste lille jævelen i familien vår(etter pappa, selvsagt). Også plutselig ble han 15. Allerede var han vel befart i heftige debatter på internett om Israel og Palestina konflikten, om jøder og muslimer, om kvinner og menn, han visste litt og mye om alt. Forumet han diskuterte på derimot, var familien sterk mostander av(meg inkludert). Ikke diskuter politikk på Facebook,sa vi, det kommer ikke noe godt ut av det. Så han meldte seg inn i et politisk ungdomsparti, skulle på leir og alt mulig. På bursdagen hans, 10. juli, snakket vi om det, hvor fint det ville bli, og hvor godt han ville ha av å diskutere med verdige motstandere. Litt senere i juli, står jeg på jobb. Det er en fredag, jeg skal møte en venninne etter jobb, og det er bare et par timer til stengetid. Plutselig får vi meldinger på mobilen(som vi selvfølgelig ikke har bak disken) på at det har vært en eller annen form for eksplosjon. Et bombeangrep? Det kan ikke stemme. De neste timene følger vi live-oppdatering fra vg.no, og oppdaterer nesten samtlige kunder. Alle slags tanker farer gjennom hodet mitt, er dette en terroraksjon fra en ukjent fundamentalistisk muslimsk gruppering? Kommer det flere bomber? Er Majorstuen et treffende terrormål? Hva faen skjer? Lillebroren min ringer meg fra sommerleiren sin og spør om alt er i orden. "Ikke tenkt på meg, lille mann, her er alt fint. Bare kos deg du. Jeg elsker deg". Like før vi skal stenge, ser vi overskriftene byttes ut. MELDER OM SKYTING PÅ UTØYA. Utøya, tenker jeg, hvor faen er det? I nærheten av Ulvøya? Har noen trukket forhastede konklusjoner, slik jeg selv gjorde, og gått løs på et hevntokt? Det er ikke før ti minutter, eller et kvarter senere, jeg leser en av brødtekstene: AUF's sommerleir på Utøya. AUF. Sommerleir. Lillebror. Jeg husker bare jeg huket meg ned, og gråt. Panisk ringte jeg mamma, som ikke hadde noe som helst relevant informasjon. Alt etter dette er et eneste stort virrvarr. Jeg husker jeg ble besettende opptatt av å på en høflig måte avslå avtalen jeg hadde. Jeg ble helt hysterisk av tanken på at den ene venninnen jeg skulle møte i mellomtiden måtte vente på meg. Til slutt ringte jeg kjæresten min, og ba han komme og måte meg. Turen hjem fra jobb husker jeg bare i sakte film. Du vet de filmene hvor det har vært dommedag, og en og annen stakkar leter panisk etter overlevende? Gråtende, men du hører ikke lyden. Sakte film. Verden stopper opp, hvor var alle menneskene? Jeg satt meg i vinduskarmen, tente en røyk(noe jeg veldig sjeldent gjør) og tok meg et glass rødvin. Kjæresten min satt konstant på telefonene med det ene og andre politidistriktet, prøvde å få tak i noe som helst informasjon. Venninnen min sa hun var på vei opp til meg. Mamma ringte meg og fortalte at lederen for gruppen til lillebroren min hadde sendt henne en melding hvor det stod noe slik som: "Jeg har ikke oversikt over noen. Jeg håper han er en av de som har klart å svømme over til land". Det ringer på døren, venninnen min løper opp trappen, og så vidt jeg kan huske skriker jeg: HAN KAN IKKE SVØMME! Som i en tåke går tiden, en time er en evighet, før lillebroren min ringer meg. "Jeg lever!" roper han inn i telefonen. Jeg faller ned i knestående, prøver å være sterk, men stemmen min brister. "Jeg elsker deg", sier jeg. Vi legger på, og jeg fylles med en takknemmelighet som jeg ikke engang vil prøve å beskrive. Han lever. Min vakre, smarte, pinglete, snille, innsiktsfulle lillebror lever, og det er det eneste som betyr noe. Matt av engstelse og rødvin legger jeg meg, og våkner opp til et helt forferdig tall på TV2- nyhetene. Over 80 drept, sa de. Så fort jeg klarte å samle meg, dro jeg til hjembyen min, hjem til mamma og lillebror, hvor pappa var, pappa'n min, redd og utmattet, men alltid rolig og rasjonell. Jeg og mamma gråt, pappa så fremover, snakket om brorskap og samhold, snakket om gjerningsmannens motiver og sinnstilstand. Jeg husker lite av de dagene der. Jeg husker AUF'ere med opprevne skjorter og tårevåte kinn. Jeg husker en 16 år gammel jente som mistet mamma'n sin. Jeg husker de to som fortalte om gjemmestedet deres, som min lillebror hadde delt med dem. Jeg husker de tingene broren min fortalte meg, hva han så. Og jeg husker samholdet. Jeg husker kjærligheten. Jeg tror mange husker akkurat dette, men jeg vil hevde at jeg var en av de som fikk se det rått og ubearbeidet og heftig. Jeg så AUF'erne stå samlet i en ring, fortsatt uvitende om hvem som levde og hvem som var døde, og de sang. De sang; kringsatt av fiender, gå inn i din tid. Under en blodig storm, vi deg til strid. Kanskje du spør i angst, udekket, åpen. Hva skal jeg kjempe med, hva er mitt våpen? Her er ditt vern mot vold, her er ditt sverd: troen på livet vårt, menneskets verd. For all for fremtids skyld; søk det og dyrk det. Dø om du må, men øk det og styrk det. Det å ta en del i det sjokket og den sorgen, preget meg i lang tid etterpå. Jeg fikk min lillebror tilbake, jeg var takknemmlig og heldig, jeg følte meg velsignet av en kraft fra oven. Også stod jeg der, med alle disse unge, vakre, flinke, engasjerte menneskene som ikke fikk tilbake sine.

Unnskyldning for å ikke skrive semesteroppgave

Har mye på hjertet om dagen. I noen særdeles interessante diskusjoner med min nye venn på UIO, har jeg virkelig fått luftet en del tanker om ting som har inspirert meg til å skrive. Men akk, det er så mye enklere å skrive på en blogg enn å skrive en akademisk oppgave. Så, i et desperat forsøk på å strukturere meg selv, så tenkte jeg at jeg kunne blow off some steam her først, for å se om det hjelper noe som helst. Pluss at dette er jo et interessant tema, som alle burde ha en viss interesse for.
Oppgaveteksten lyder noe sånn som at man skal velge et relevant myndighetsorgan(jeg har valgt politiet) og vise hvilke konsekvenser deres kontroll av en marginalisert gruppe, har for den marginaliserte gruppen(jeg har valgt narkom... Mennesker som helt eller delvis lever uten fast bopel og inntar relativt regelmessige doser av avhengighetsskapende stoffer som er blitt definert som ulovlige. Eller, for alle dere andre; narkomane).
Jeg sitter her en fredagskveld med alle mine helter samlet rundt meg; Høigård, Christie, Finstad, Flemming og Frantszen. Jeg har litt rødvin i et glass og jeg vil gjøre dette bra. Så. Kom gjerne med innspill! ;)
Rusavhengige(og da spesielt mennesker som bruker herion, som teksten hovedsakelig handler om) er en relativt liten gruppe sterkt stigmatiserte mennesker som lever blant oss i denne ubeskrivelige luksusen her oppe i nord. Mens vi hutrer og klager og drar på oss North Face jakka vår, slenger de aviser ut under en bro, legger seg ned og håper de ikke fryser ihjel i løpet av natten. I dette velbestående landet ,som drypper av oljepenger, gull og grønne skoger, finnes det en liten prosentandel som lever med en lidelse vi ikke klarer å forestille oss. En gang litt over midtveis på 1900- tallet samlet det seg en rekke sterke krefter som, etter mitt syn, gjorde en stor feil. Man innførte, sakte men sikkert, og etter press og inspirasjon fra resten av den vestlige verden, en stadig mer restriktiv narkotikapolitikk. Narkotika ble ansett som den største trusselen det moderne samfunn stod ovenfor. Lite visste de at en enda større trussel ville ubønnhørlig gjøre seg dominerende og enda farligere: kontrollen av narkotikaen(I beste Christie-stil, selvsagt). Med heroinens virkelige inntog på slutten av 70-tallet/begynnelsen av 80-tallet, utviklet det seg nærmest en moralsk panikk(med sterke forbehold rundt dette ordet), et grusomt, ubønnhørlig monster hadde inntatt vårt lille land. Ok, nok metaforer. Sakens kjerne er den at mennesker som bruker heroin, lever på utkanten av samfunnet. Ved å kriminalisere alle former for narkotika(bortsett fra de staten deler ut), gjorde vi en hel gruppe mennesker kriminelle. Det å bruke narkotika fikk de samme strafferammene, de høyeste strafferammene vi har, som det å utføre et drap hadde! I politidirektoratets skriv de senere årene kan man lese om en offensiv opptrapping av fokus på narkotikakriminalitet mot målet om et narkotikafritt samfunn. Aight, folks, sorry to breake it to you, men det kommer ikke til å skje. Mennesker har til all tid funnet noe å ruse seg på, og de kommer alltid til å gjøre det. Hva tror du seriøst skjer hvis beslaglegger 0,7 gram heroin og ilegger et forelgg til en rus(mis)bruker? "Å, faen, stemmer det, det er ulovlig. Jeg får raske sammen den kulturelle kapitalen jeg har, få meg en jobb, stifte familie og delta i historielaget." Nei. Mer økonomisk gjeld= mer vinningskriminalitet. Fratatt brukerdose= skaffe/krite ny brukerdose. Kontrollen genererer mer kriminalitet. Rett og slett.
Og, det verste er jo egentlig at mange av disse menneskene er veldig syke. De har infeksjoner, de har ubehandlede svulster, de er underernærte, de har hepatitt, de har koldbrann, de har hiv, de har virus, de har sår, de lider av ernæringsfeil, you name it. Det virker som det hersker en slags enighet om at de er skyld i det selv. At de får ha det så godt når de er så dumme at de driver med dop. Ok, så det er sånn det er i en velferdsstat? At hvis noen er skyld i noe, så har de ikke grunnleggende krav på nødvendig hjelp? Hvordan kan man da legitmere følgende, spør jeg uten å sette kolon. Hjerteinfarkt. Diabetes. Overvekt. Lungekreft. Kols. Skrumplever. Selvmordsforsøk. Alkoholforgiftning. Skader etter slosskamper. Knivstikk etter gjengopprør. Alvorlige skader etter promillekjøring. Brudd/skader etter basehopp eller fallskjermhopping. Brannskader etter uforsiktig bruk av stearinlys. HIV. Brukne bein. Drukningsulykker etter promillekjøring med båt. Nå kommer jeg ikke på noe som på noe som helst måte på en eller annen måte kan tilskrives en eller annen grad av ansvar til individet selv. Men ikke faen om man tenker at de ikke fortjener hjelp. Vi utfører aborter. Vi fjerner fett fra blodårer med råd om å endre kosthold. Vi fjerner svulster fra lunger med befaling om å kutte ut røykingen. Vi lapper sammen unge gutter etter fylleslagsmål. Vi transplanterer levre, vi syr kuttsår og vi slanker folk i hopetall. Alle mener jo at dette er grunnleggende helseoppfølging, noe man har krav på når man har betalt skatt. Kan man ikke finne selvforskyldte handlinger bak alle disse lidelsene, i alle fall til en viss grad? Bare et tankekors. Nå har jeg forskjøvet meg helt fra den tilnærmingen jeg kommer til å bruke i oppgaven min, så jeg gir meg like godt her. Spørs om jeg får til noe mer i dag uansett. Men det er et viktig tema, det omhandler mange av våre, dette er våre mennesker som lider. Det er ikke en egen utgruppe med mennesker som ikke hører noe sted til.
De hører til her, hos oss.

Alle kvinners dag

Tenkte jeg ville skrive noen ord om kvinner i dag, siden det tross alt passer seg ganske så godt nettopp i dag. For det første vil jeg si at det er godt at vi kvinner har så mange flere friheter i dag enn vi hadde for bare 50 år siden. Her i Norge er vi prinsipielt likestilt med menn, selvom mange vil mene at det fortsatt hersker store ulikheter blant menn og kvinner i for eksempel lønn. Dette er faktiske forskjeller som kan observeres, selv når man kontrollerer for utdanning, alder og andre relevante variabler. Holdninger tar lang tid å endre, og jeg er veldig sikker på at mange fortsatt vurderer kvinner som mindre kompetente enn menn, til og med kvinner selv. Kvinner og menn er ulike, det er ikke tvil om det, men mer relevant enn størrelse på hjernemasse og muskelbygging er de kjønnsrollene vi vokser inn i. Vi har alle en eller annen forestilling om hva det er å være en god kvinne og en bra mann, og vi er selv våre verste kritikere. Vi har kommet langt her, men vi har fortsatt en lang vei å gå. Et meget omstridt tema de siste årene har vært bruk av hijab, for eksempel. På den ene siden finner vi en gruppe mennesker som hardnakket mener at dette utelukkende er undertrykkende og kvinnefiendtlig, på den andre siden finner vi meninger som støtter opp under religionsfrihet og selvbestemt påkledning. Det er en kjensgjerning at mange kvinner i verden fortsatt lever under konstant og sterk undertrykking. Det er ikke engang noe å sette spørsmålstegn ved. Det som er interessant er hvor raskt enkelte velger å sette likhetstegn mellom for eksempel hijab og undertrykkelse, uten at vi får en mer nyansert debatt rundt temaet. Med nyansert mener jeg selvsagt hva kvinner som bruker hijab selv har å si om saken. Enkelte kvinner har stått frem, og lidenskapelig delt sine negative erfaringer med en patriarkatisk familiestruktur, fravær av muligheter og tvang. Ikke like tydelig kommer de stemmene frem som ikke har et problemfylt forhold til hijab, men som bruker dette av kjærlighet til sin gud, tradisjoner og kjønnsroller om hva som er en bra kvinne. Hvem er vi til å si at noe er en bra kvinne noe mer enn noe annet? Er det bedre å være en hardtarbeidende karrierekvinne med høy lønn og lederstilling enn å være en hjemmeværende eller deltidsjobbende religiøs mor med ansvar for sine barn? Er det mindre kvinnelig å gå med hijab? Disse tingene varierer så utrolig mye historisk og kulturelt at det forteller oss en ting: ingenting er naturgitt riktig eller galt. Det som er riktig og galt er det vi selv kaller for riktig og galt, og det er derfor det blir så opphetede debatter og diskusjoner når vi ser på en sak med flere helt forskjellige briller. Hvis vi sier at kvinner ikke kan kle seg slik de vil, enten det gjelder å gå med hijab, gå uten bh, gå i saggebukser, bruke svarte klær, gå i miniskjørt, gjennomsiktige topper, rosa fra topp til tå eller bare utvaskede jeans med en t-skjorte, så har vi vel egentlig ikke kommet så mye lenger? Klær og klesplagg er en del av vår identitet, enten vi vil det eller ikke. Vi kler oss på en måte som sier noe om hvem vi vil vise til verden, selv de som ikke legger så mye tanke i hva de går kledd i, forteller noe om seg selv på denne måten. Jeg er ikke for et Taliban-regime som gjemmer kvinner vekk fra verden og nekter dem grunnleggende rettigheter. Jeg synes det er viktig å ikke legge lokk på deler av ulike kultuerer som opptrer kvinnefiendtlige. Jeg synes vi skal sette fokus på kvinnemishandling. Det er ikke mange årene siden dette ble definert som "husbråk". Et privat anliggende. Det er det vel også til en viss grad, men det vi setter på dagsorden sier noe om hva vi synes er rett og galt. Men det er imot er at vi velger å kalle noe undertrykking eller nedverdigende uten å høre på de det gjelder. Vi kvinner må fremme hverandre, vi må heie på hverandre, og vi må styrke hverandre. Vi kan ikke synes synd på kvinner som går med hijab, og kvinner som går med hijab kan ikke se ned på oss som ikke dekker til håret. Det er ikke vanskligere enn det. Polarisering fører til fremmedfrykt- fra begge og alle sider- og det styrker i hvert fall ikke fellesskap og tilhørighet. Hvis vi vil leve i et samfunn hvor alle er like verdifulle, så må vi begynne med å anerkjenne alle som like verdifulle, enten de går lettkledt, om de er ikledd niqab, om de går kledd i typiske "gutteklær", eller om de føler motene slavisk. Det vi går kledt i sier noe om hvem vi velger å presentere oss som, men det sier ikke en dritt om hvem vi er. Vi har så mange kategorier og båser vi liker å sette hverandre i, og dette styrer oss i så mye større grad enn vi er klar over. Vi må slutte å dømme hverandre, baksnakke hverandre, kalle hverandre nedsettende ting, mistro hverandre, såre hverandre og behandle hverandre dårlig. Jeg liker den barnslige og søte tilnærmingen: Kan vi ikke alle bare være venner? Hvis vi vil ha et land hvor alle føler en viss tilhørighet til, så må vi vel klare å lage litt plass til mennesker som tenker forskjellig enn oss selv? Vi blir mer og mer et hetrogent folk, med masse ulike meninger, smaker, preferanser, drømmer, identiteter, forbilder, trostilhørigheter og holdninger. Ingen er like uansett, og vi burde hedre den muligheten vi har til å leve side om side i et bittelite land i utkanten av verden. Opp igjennom historien har vi sett at det er vanskelig for mennesker å leve side om side med mennesker med andre meninger, og spesielt gjelder dette religion. Det har ført til mange grusomme konsekvenser. Det førte til en brutal og blodig kristning av Norge på 1000-tallet. Det første til henrettelse av mangfoldige protestanter. Det første til korstogene mot Jerusalem, med mange blodige slag. Det førte til såkalt heksebrenning av uskyldige kvinner. Det førte til systematisk utrydding av indianere i nord- og søramerika, og en brutal nedslakting av innfødte i Australia. Det har ført til Holocaust, etnisk rensning i Bosnia, brutale nedslaktninger i Rwanda, langvarige og voldsomme motsetninger og krigføring i Kurdistan og Israel/Palestina. Det førte til drapet på Benjamin Hermansen. Det førte til terrorangrepene på Twin Towers 11. september. Det førte til de uforståelige og sjokkerende handlingene i Regjeringskvartalet og Utøya 22. juli. Jeg kunne fortsatt i en evighet. Med et utvidet historiekunnskap kunne jeg sikkert skrevet en bok om dette. Mennesker med ulik trosoppfatning, kulturell bakgrunn og holdning til verden har dårlige referenser når det gjelder å leve fredelig side om side. Er ikke vi bedre enn dette i Norge i 2012? Kan ikke vi vise verden at det nytter, at vi kan stå sammen, kvinner og menn, barn og eldre, solidarisk og sammensveiset? Det høres sikkert naivt ut, jeg er klar over det, men vi trenger ikke å redde hele verden på en dag. Vi får ta en dag av gangen.