mandag 19. mars 2012

Vår

Det er er noe helt spesielt ved våren. Det er noe med lukten av vår. Jeg stirrer alltid febrilsk etter den første hestehoven langs grøftekanter og veibaner, og fryder meg over å se at den har kommet. Jeg liker nesten løftet om vår bedre enn selve våren. Det er noe med den fasen her, akkurat som om vi vet at det kan bli tatt fra oss, så vi lever på vårens nåde så lenge. Vi drømmer om lange dager, grønne trær og måkeskrik langs vannet. Jeg gjør i hvertfall det. Men mer enn det så drømmer jeg om ørsmå knopper, krokus som holder på å spire og "gåseunger" på trærne.


Som student er våren en ufravikelig påminner om at eksamen nærmer seg med stormskritt, og for meg er det inspirerende å vite at det er en sol der ute som venter på meg når jeg har gjort dagens plikt som student. For noen er det nok uutholdelig å sitte inne mens solen skinner ute, men for meg er det bare deilig å vite at det er liv der ute, og jeg skal snart få ta del i det. Bare et kapittel til, nå.


Også er det jo så motiverende for å bevege mer på seg! Jeg står med glede opp litt tidligere bare for å rekke å gå til jobben. Eller så går jeg et kvarter tidligere enn planlagt for å møte en venninne. Det blir ikke så stress å ta omveien innom jobben til kjæresten og gi han nøkkelen min fordi han har glemt sin. Vi trekkes ut, som maur fra en maurtue når sola skinner. Jeg blir hver eneste vår sjokkert over hvor mange mennesker det finnes i Oslo, alle har gjemt seg i hiet sitt hele vinteren, de eneste påminnelsene om liv er rushtraffikken til og fra jobb(og selvfølgelig søndagsglade nordmenn med skiene på vei til Frognerseteren), også plutselig springer de frem på alle gatehjørner, en hver krik og krok og trapp og benk er opptatt. Fortauskafeene er stappfulle, alle steder med en flik av sol er tett befolket, og folk ser glade og rolige og lykkelige ut. For en stakket stund, før det bærer tilbake til bekymringer over jobben, ferieplanlegging, huskjøp, barnehageavgifter, hundemøkk, bråkete søpletømmere og vareleveringer, gnagsår på hælen, tørt hår, skrikende småunger på bussen, bilkøer og alle de andre grusomhetene vi lever med her til lands.


Så jeg tenkte da, kanskje dette er litt karma. Her oppi kirsebæret vårt er vi så velstående og rike at det er uforståelig, at vi må bøte litt med været. I mange av landene hvor det er sol og varmt hele året er det desverre ikke like gode levevillkår for alle sammen, så hvis vi hadde hatt sol og fint vær hele året hadde det vært så blodig urettferdig at jeg nok hadde måttet flytte vekk. Det er en mager trøst, dog. Vel er vi rike og mette og har en seng å sove i, men været, uff, det er ikke noe å skryte av. Også kommer våren, også er vi plutselig verdens heldigste land allikevel.


 Jeg så en nrk-dokumentar i sted, om tre rumenske familier som kom til Norge for å tigge. De hadde de samme motivene, mat og hus til barna sine, operasjon til kone og sønn, ved til vinteren osv. Også fikk det meg til å tenke da, på hvor godt jeg har det. Her jeg sitter i en alt for dyr leilighet på Adamstuen, og kan veksle mellom å skru på ovnen og åpne vinduet, alt ettersom jeg føler for det. Hvor mitt største problem er at jeg ikke har nok plass å tørke klær på, og at jeg ikke har egen kontorplass. At håndklene fortsatt var våte i enden, og at jeg ikke kan vaske Rosendahl-glassene mine i oppvaskmaskinen. At mitt største problem er hvor lykkelig jeg skal velge å være, hvor mye kjærlighet jeg har å gi og hva jeg skal ha på meg i kveldens gallamiddag.


Jeg fylles noen ganger av denne overveldende følelsen av takknemmelighet, og når jeg ikke gjør det forbanner jeg meg selv. Det setter ting i perspektiv, når ting er tungt. Jeg har så fine mennesker rundt meg, jeg har det så godt. Minner meg om godnattbønnen med farmor: Kjære Gud, jeg har det godt. Takk for alt som jeg har fått. Du er god, du holder av meg. Kjære Gud, gå aldri fra meg. Pass på liten og på stor. Gud bevare far og mor- og alle barn på jord. Gud må her forståes i overført betydning- hvis man skal takke ett eller annet, så kan man like godt kalle det gud. Stjernene. Universet. Moder jord. Whatever.


Men, takk skal du ha. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar