søndag 12. mai 2013

Ondskap

De siste dagene har jeg sett et par filmer som har gjort så sterkt inntrykk på meg at jeg er nødt til å skrive noen ord igjen. På torsdag så jeg "Farenheit 9/11" for andre gang og nå ser jeg på "Tears of Gaza". Jeg har ingen planer om å gå inn i en omfattende diskusjon om konfliktene hverken på Gaza, i Irak eller Afghanistan, for det har jeg rett og slett ikke nok kunnskap om til å gjennomføre på en overbevisende måte.
Det jeg har, derimot, er et hjerte og tårer for disse menneskene.

Jeg har alltid vært veldig motstander av krig, som de aller fleste av oss, og jeg er personlig overbevist om at militære konflikter sjelden løser noen problemer. Man kan godt kalle det naivt, men historien taler for seg, og jeg tror fullt og helt på at vold avler vold, og konflikter avler konflikter.
Det jeg ønsker å gjøre er å uttrykke min medfølelse og smerte for det de okkuperte menneskene på Gaza opplever og har opplevd. Det å se bilder og film av døde barn, gir meg en overveldende følelse av helvete og ondskap. Det er så mange enkelthistorier og skjebner som rommer så uendelig mye smerte og fortvilelse. Det gjør så inntrykk når desperate mødre, fedre og barn strekker hendene i været og roper til Gud over sitt blodige barn. Det er så uforståelig at mennesker opplever å sitte hjemme og spise med familien sin, for i neste øyeblikk å desperate flykte i gatene, strømmende til bombede bygninger for å trekke barn, kvinner og menn ut av ruiner og fortvilt forsøker å hjelpe de som hjelpes kan. Uten tilfredsstillende infrastruktur, medisinsk utstyr, tilgang på vann og matrielt utstyr er slike redningsaksjoner fryktelig håpløse og grusomme å se på.
Palestinere blir bombet i sine egne hjem, og det hele er så ondskapsfullt og uvirkelig. Det oppleves som så urettferdig at det er til å skrike av at uskyldige mennesker blir ofre for politisk motiverte konflikter om makt. Disse menneskene forstår ikke hvordan det er mulig at de blir påført denne smerten, og jeg må helhjertet si at det skjønner ikke jeg heller.

Ingenting rettferdiggjør drap på barn.

Religion, makt, penger, land- ingenting.
En mann som ble filmet hadde nettopp mistet hele familien sin, kona si, alle barna sine. Den smerten han opplevde var til å ta på, og jeg måtte sette på pause fordi det gjør så vondt å se på. Men jeg må fortsette å se, fortsette å vite. Jeg opplever en overveldende maktesløshet, men jeg kan ikke snu ryggen til bare fordi det er ubehagelig for meg å se på. Dette er ekte, det er ikke filmsminke og branneffekter. Det er barn med forbrente ansikter, gråtende mødre, fortvilte menn som løper gjennom gatene med livløse barn grå av aske. Jeg blir så sint, så fortvilet, så trist. Det er så blodig utrettferdig at jeg blir kvalm.
De klatrer rundt i ruinene av sine istykkerbombede hjem for å finne rester av eiendelene sine. Bildet av sin døde far, lillesøsters klær, andre ting, hva som helst. De blir stengt inne i sine egne hjem, uten tilgang på hjelp. Menn klatrer opp i brennende bygninger og forsøker iherdig å slukke brann uten utstyr, uten gassmasker, uten lange nok vannslanger, uten vann! Det er så vondt å se, og jeg blir helt kvalm at jeg bare sitter her.

Jeg føler at jeg må gjøre noe, men jeg vet ikke hva. Jeg kan ikke redde et eneste barn fra bomber med et blogginnlegg. Jeg kan ikke lege et eneste sår med min egen medlidenhet. Jeg kan ikke fjerne en mors smerte over å miste sitt barn med mine egne tårer. Det gjør så vondt, og jeg vet ikke hvor jeg skal plassere denne smerten. Jeg er ikke religiøs, men jeg ber for dere.

Må Gud være med dere alle sammen.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar